Fargefeltmaleri og den moderne gradienten

Fargefeltmaleri er en form for abstrakt maleri som oppstod i USA fra slutten av 1940-årene. Store felt med nesten flat farge fyller lerretet og blir selve motivet. Mark Rothko, Barnett Newman og Clyfford Still ledet første generasjon. Helen Frankenthaler, Morris Louis og Kenneth Noland tok det videre i 1950- og 1960-årene. Oppdagelsene deres om myke kanter, skala og lagvis farge er nesten nøyaktig håndverket bak en god moderne gradient.

Fargefeltmaleri forklart

Det vokste ut av abstrakt ekspresjonisme i New York, parallelt med energisk drypp- og gestmaleri hos kunstnere som Jackson Pollock. Der gestmalerne gjorde penselstrøket til motiv, gjorde fargefeltmalerne nesten det motsatte: de roet overflaten så fargen selv kunne gjøre arbeidet. Lerretene var ofte svært store og ment å sees på nært hold, så fargen fylte synsfeltet.

Kritikeren Clement Greenberg fremmet den senere, kjøligere retningen og organiserte i 1964 utstillingen Post-Painterly Abstraction med mange av malerne. Betegnelsene overlapper, og kunstnerne motsatte seg dem ofte, men den felles ideen er tydelig: farge som hele begivenheten.

Malerne og hva hver av dem gjorde

Rothkos arbeider er det mest kjente eksemplet. Fra rundt 1950 fant maleriene formen med to eller tre uskarpe rektangler som svever på en farget bunn. Rothko Chapel i Houston, åpnet i 1971, har en serie store, mørke senarbeider. Frankenthalers Mountains and Sea fra 1952, laget med soak-stain-metoden, påvirket Louis og Noland, som utviklet egne lerreter med inntrukket farge.

Hva fargefeltmaleri lærer oss om gradienter

De fleste generiske gradienter svikter nettopp der disse malerne var varsomme: for mange farger, harde overganger, ingen pusterom. Lærdommen kan overføres direkte.

Det siste poenget er viktigst. Farge endres med omgivelsene, et prinsipp som utforskes i fargeteori. Dyp rødt ved oransje gløder, mens samme rødt ved grått virker brunt. Fargefeltmalerne valgte naboene nøye, og en god gradient gjør det samme. Analoge farger gir en pålitelig metode for naboer som blandes rent.

Gradienter inspirert av fargefelt

Disse gradientene låner prinsippene, ikke maleriene. De er studier i bevegelsens ånd, hver laget med én CSS-verdi. Gradientkunst og ideer til abstrakt kunst tar samme tankegang videre.

For å nærme deg de svevende rektanglene med bunnmarg rundt og uskarpe kanter, legg faktiske elementer i lag fremfor én gradient. Denne CSS-en tegner to myke felt som svever på en farget bunn.

.canvas {
  position: relative;
  aspect-ratio: 3 / 4;
  background: #5a1a18; /* the ground */
  overflow: hidden;
}

.field {
  position: absolute;
  left: 9%;
  right: 9%;
  border-radius: 2px;
  filter: blur(6px);
}

.field.top {
  top: 7%;
  height: 40%;
  background: linear-gradient(180deg, #e8742f, #d65f25);
  opacity: 0.92;
}

.field.bottom {
  top: 53%;
  height: 38%;
  background: linear-gradient(180deg, #2a0d0e, #3a1312);
  opacity: 0.95;
}

Bruke ideen i design i dag

Fargefelttankegang passer alt som skal føles rolig og seriøst: galleriinvitasjoner, bokomslag, albumkunst og en toppseksjon med én kort linje. Hold teksten liten og til én side, så fargen forblir hovedsaken. Gallerimarkedsføring viser denne tilbakeholdenheten i sosiale medier. Lett korn, beskrevet i kornete gradienter, gir tilbake noe av maleriets overflate.

Marks fra Gradiently bygger på lignende tenkning: en liten fargefamilie, mykt lys og et materiale, gjengitt levende bak designet, med det roligste området flyttet bak ordene. Hver sjekkes mot alle andre så ingen ser like ut. Det er et rimelig mål for noe inspirert av malere som brukte år på å finne sitt eget uttrykk.